Henta fra Oppland Arbeiderblad, tekst: Frode Hermanrud.

Stein Villa ble hedret på konserten som skulle bli like leken og uforutsigbar som mannen selv.

For mange vil Stein Villa for alltid være den lekne mannen som kunne trylle fram en seljefløyte med bare et par velplasserte snitt i kvisten med tollekniven.

Men for enda flere var han den seriøse musikeren og den entusiastiske læremesteren som skulle bli den fremste formidleren av folkemusikken Agmund Hole samlet på 1800-tallet. Og med det ta mye av æren for at Vardal ble kjent for mer enn å bare være kommunen som i 1964 ble en del av Gjøvik.

Stein Villa døde i september i 2024, 67 år gammel.

Prog rock

Fredag kveld ble Stein Villa minnet og hyllet i det som må være tidenes mest organiserte, men minst like lekne buskspill på Byscena Bedehuset i Gjøvik.

Her var veteraner innen tradisjonsmusikken som Tone Hulbækmo, Hans Fredrik Jakobsen, Helena Wright og for ikke glemme en vaskeekte riksspelmann på svensk säckpipa, Erik Ask-Upmark, og yngre representanter for sjangeren som Bendik Smedåsgjelten Qvam og Kenneth Lien.

Felles for musikerne var at de alle hadde et nært og godt forhold til Stein Villa både som venn og kollega, men også når det gjaldt å dele den lekne og nysgjerrige tilnærmingen til tradisjonsmusikken.

Kvelden ble ledet av tospannet Bent Åserud og Trond Villa, Stein Villas bror, og med det fikk den rockeinteresserte delen av forsamlingen som en aldri så liten kuriøs bonus oppleve to nestorer innen norsk progressiv rock på scena: Bent Åserud fra Junipher Greene og Trond Villa fra Folque.

Egen vals

Ikke uventet var det fullt hus og etter hvert også stormende jubel i det gamle bedehuset denne fredagskvelden som startet med ensemblet Ungfolk Gjøvik sammen med Gjøvik spelemannslag. Videre fulgte Heidrun Stenvang på harpe. Hun framførte en konfirmasjonsvals som Stein Villa hadde komponert til henne for den store dagen, for noen år siden, som hun følte for å presisere.

Helena Wright har i mange år vært en kjent skikkelse i folkemusikkmiljøet, og hennes strykelyre fylte etter hvert rommet før det musikalske paret Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jakobsen entret scena.

Tone Hulbækmo hadde med seg noen reisetrøtte instrumenter, og hennes kamp for å få stemt harpen og lyren minnet sterkt om det legendariske konsertopptaket med sitarspilleren Ravi Shankar som i 1971 høstet stormende applaus etter å ha brukt flere minutter på å stemme instrumentet sitt. Publikum trodde han nettopp hadde spilt ei låt.

The Cister Brothers

Nå var publikummet i det gamle bedehuset såpass musikalsk bevandret at det aldri var noe fare for at en slik blemme skulle oppstå. Uansett, Tone Hulbækmo spilte både solo og sammen med Hans Fredrik Jakobsen, som blant annet er Secret Gardens faste fløytist, og når Trond Villa slang seg med også, ble det et riktig så trivelig mestermøte på scena.

Barsok-hjelp

Inge Gjevre kom fra Lillehammer med toraderen under armen, mens tynsetingen Bendik Smedåsgjelten Qvam hadde med seg et helt lite arsenal av bukkehorn og fløyter, laget av alt fra bein til en etterlatt brøytepinne. Her ble pianist Anders Byfuglien med også, og med liflige klavertoner blandet med lyden av fløyte, ble det, bokstavelig talt, plutselig en helt annen tone over musikken til fløytisten.

Stein Villa må ta mye av æren for at Marianne Steinsrud fikk den ekstra gnisten til å begynne og fullføre spelet Barsok på Eiktunet, der nettopp Stein Villas forsking på folkemusikken fra Vardal spiller en viktig rolle. Sammen med Trym Winjevoll og Byfuglien fikk vi høre Steinsrud synge noen smakebiter fra «Barsok-musikken», men nå begynte vi å nærme oss slutten på den mildt sagt innholdsrike kvelden. Men enda var det flere gjester som banket på og ville bidra.

UTSKJELT: Svenske Erik Ask-Upmark hadde med seg den særegne, men noe utskjelte sekkepipen.

Det var mens han var elev på musikklinja ved Gjøvik videregående skole, Kenneth Lien fra Lillehammer begynte å fatte interesse for folkemusikk og munnharpe. I dag er han er velkjent skikkelse i folkemusikkmiljøet, ikke minst takket være trioen Ævestaden som blander elektronikk med folkemusikk.

Lien hadde naturligvis med seg munnharpa, men han skulle snart få andre oppgaver på scena.

Men før vi kom så langt serverte svenske Erik Ask-Upmark det han kalte for et «sekkepipesjokk» der han vekslet å spille mellom to sekkepiper, blant annet et skikkelig beist fra Italia.

Men tilbake til Kenneth Lien. Et av punktene under minnekonserten var den aller første tildelingen av Stein Villas minnefond, og den gikk til nettopp Lien.

Eget diplom

Leder i Gjøvik spelemannslag, Synøve Nettum, foresto utdelingen, og i begrunnelsen trakk hun blant annet fram Kenneth Liens evne til å tenke nytt og utfordre tradisjonsmusikken, blant annet med trioen Ævestaden. At han, i likhet med Stein Villa, både er nysgjerrig og har øyne og ørene åpne for nye impulser og innganger til musikken, var også viktige punkter på pluss-lista.

Med seg hjem til Lillehammer fikk munnspilleren ved siden av blomster og en sjekk på 20.000 kroner, også et flott diplom, det viste seg at han hadde designet.

– Men det var før vi visste at han skulle få prisen, sa Nettum til en av kveldens mange lattersalver fra salen. Da hadde konserten vart i over to og en halv time, men som det heter, det er ikke over før lufta har gått helt ut av sekkepipa.